De fleste som reiser til Japan opplever landet via tog, og med shinkansen er det ikke rart – togene er raske, punktlige og dekker nesten hele landet. Likevel er det noe eget ved å leie bil og utforske på fire hjul. Jeg har gjort det flere ganger, både på Hokkaido, Okinawa og i fjellområdene på Honshu, og det gir en helt annen frihet enn å være bundet til togsporene. Å kjøre bil i Japan er ikke vanskelig, men det er noen ting du bør vite før du setter deg bak rattet.
Venstrekjøring og trafikkultur
Det første kultursjokket for en nordmann er selvsagt venstrekjøringen. Første gang jeg satte meg inn i bilen på Hokkaido, satte jeg meg automatisk på feil side – og måtte le da jeg så at rattet sto foran meg. De første minuttene var litt ubehagelige, spesielt i kryss, men det gikk overraskende fort å venne seg til.
Japansk trafikkultur er rolig og tålmodig. Sjåførene er høflige, følger reglene og kjører sjelden aggressivt. Jeg merket raskt at det er en helt annen stemning enn å kjøre i for eksempel Sør-Europa. Blinklys brukes flittig, folk slipper deg inn i køer, og det er lite tuting.
Veier, fartsgrenser og bompenger
De japanske motorveiene holder høy standard, men de er ikke gratis. Du må betale bompenger, ofte via elektroniske brikker (ETC-kort) som følger med leiebilen. Prisene kan være høye: en tur fra Tokyo til Nagoya kan fort koste 8000 yen (560 kroner) i bompenger.
Fartsgrensene er lavere enn i Norge. På motorveien er 100 km/t vanlig, men ofte ligger grensene nede på 80 km/t. På mindre veier er det gjerne 40–50 km/t, og i boligområder helt ned til 30 km/t. Dette gjør at kjøreturer tar lengre tid enn man forventer, men det passer godt med den rolige trafikkstilen.
Leiebil og internasjonalt førerkort
For å kjøre i Japan må du ha internasjonalt førerkort (IDP) i tillegg til ditt norske. Jeg glemte dette første gang og måtte snu i siste liten på flyplassen – en klassisk nybegynnerfeil. Heldigvis er det enkelt å få ordnet hjemme i Norge før reisen.
Leiebilene er ofte små, praktiske og godt vedlikeholdt. Automatgir er standard, og mange biler har innebygde GPS-systemer. GPS-en kan imidlertid være på japansk, så jeg anbefaler å bruke Google Maps på telefonen.
Parkering og bensin
Parkering kan være en utfordring i storbyene. Jeg husker jeg kjørte i Kyoto og sirklet i evigheter for å finne en parkeringsplass. Mange steder er det små, automatiske parkeringssystemer hvor bilen låses fast med en metallplate under hjulene. Prisene varierer, men i Tokyo kan du regne med rundt 500 yen (35 kroner) per time.
Bensinprisene er omtrent som i Norge, noen ganger litt lavere. Du vil ofte møte “full service”-stasjoner hvor ansatte fyller tanken for deg, vasker vinduene og til og med bukker når du drar. Første gang jeg opplevde dette, ble jeg så forfjamset at jeg glemte å åpne tanklokket.
Hvor det virkelig lønner seg å kjøre
Å leie bil gir størst verdi når du skal utenfor storbyene.
- Hokkaido: Perfekt for roadtrips med store landskap, nasjonalparker og varme kilder. Jeg kjørte her om vinteren, og det var utfordrende med snøstormer, men utrolig vakkert.
- Okinawa: En drøm for strandhopping. Her er bilen nesten nødvendig for å komme seg rundt til de ulike strendene og småøyene.
- Japanske alper: Fjellområdene mellom Nagano og Gifu er fulle av små landsbyer som Shirakawa-go. Det er mulig med buss, men bil gir frihet til å stoppe akkurat der du vil.
- Kyushu: Vulkanlandskap, varme kilder og landsbygda oppleves best med bil. Jeg kjørte her langs små veier som snodde seg forbi risåkre og fjell, og det føltes som å se et helt annet Japan.
Skilt og navigasjon
De fleste veiskilt er på både japansk og engelsk, men i mer avsidesliggende strøk kan det være kun japansk. GPS er derfor gull verdt. Jeg lærte raskt å angi destinasjoner via telefonnumre – mange japanske GPS-systemer lar deg taste inn nummeret til en restaurant eller et hotell for å få kjøreruten.
Trafikkregler å merke seg
- Du kan ikke bruke mobilen mens du kjører.
- Promillegrensen er ekstremt streng: 0,0.
- Alle må bruke bilbelte, også baksetepassasjerer.
- Når du stopper for tog, buss eller fotgjengere, forventes det full respekt. Jeg fikk en gang et blikk av en eldre mann fordi jeg ikke hadde stoppet langt nok bak en fotgjengerfeltlinje.
Å kjøre bil i Japan er en blanding av små kultursjokk og store opplevelser. Det krever litt planlegging og tålmodighet, men belønningen er friheten til å oppdage steder som ikke ligger langs shinkansen-sporet. For meg var høydepunktet å kjøre gjennom Hokkaidos snødekte landskap, stoppe på en liten onsen langs veien, og kjenne at jeg fikk se en side av Japan som ikke alle turister rekker å oppleve.